Categories
mänskliga rättigheter Norge Politik

Dubbelmoralen i utrikespolitiken

Vi har jobbat med tre möjligen motstridiga element för att förstå Nordens ambivalenta MR-politik: (a) En jämförelsevis hög nivå av de facto-förverkligande av mänskliga rättigheter på hemmaplan, (b) en till synes progressiv politik för mänskliga rättigheter i utrikespolitiken, och (c) en motvilja mot att ratificera och implementera internationella MR-normer med återverkningar på hemmaplan. Alla tre elementen ska förstås utvecklas, invecklas, förvecklas – den nordiska MR-paradoxen är bara en hypotes att pröva.

Kristoffer Rønneberg skriver i Aftenposten om det andra benet – utrikespolitiken – och pekar på vad han ser som Norges tvetydiga agerande gentemot regimer som systematiskt kränker mänskliga rättigheter:

“Regjeringen fører ingen universalpolitikk overfor de mange landene som jevnlig og systematisk bryter de grunnleggende menneskerettighetene. Noen land slipper bokstavelig talt unna med drap, mens andre kritiseres over en lav sko.

Ser man på pressemeldingene fra UD de siste tre månedene, blir mønsteret tydelig. Seks ganger har departementet sendt ut meldinger om menneskerettighetsovergrep i Iran. Blir en aktivist dødsdømt der, er sannsynligheten stor for at UD reagerer. Og godt er det. Er man motstander av dødsstraff, er det viktig å si fra. Og Norge lite å tape på å kritisere Iran.

Men hva med de andre landene som henretter egne borgere? Når så man sist en pressemelding der UD uttrykte bekymring for en dødsdom i USA? Eller Kina? Eller India?

Den rødgrønne regjeringen har gjeninnført interessebegrepet i norsk utenrikspolitikk. Utenriksministeren snakker ofte om en kombinasjon av idealer og interesser – vi har fulgt både fiskeren og misjonæren ut i verden, som han sier det. Det er ikke noe galt i å fremme nasjonale interesser. Men må det skje på bekostning av folk som kjemper for de samme rettighetene som vi tar for gitt her i landet?”

Egentligen är det trivialt att konstatera att ett land som Norge ibland silar mygg och sväljer kameler: Ingen regering för en universalpolitik för mänskliga rättigheter; alla regeringar väger ideal mot intressen. Intressantare är då hur sådana avvägningar går till, varför idealen ibland tycks kunna trumfa intressena, och om alla stater är lika dubbelmoraliska kålsupare.

Här finns hur som helst fina möjligheter att komplicera det utrikespolitiska elementet i den nordiska MR-paradoxen.

One reply on “Dubbelmoralen i utrikespolitiken”

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *